Når jeg oppdaget eventet GC55Z8H Stølsevent fant jeg raskt ut at det kunne kombineres med et lite familiebesøk på den siden av fjellet. At jeg var en tur over sist helg også, på vei til Savalen 2014, det får bare være – litt kjøring tåler vi!

Det var litt trøbbel med bilen på den forrige turen, og det er ikke den som er best egnet til caching, så vi satt nesa østover i “cachemobilen” denne gangen. Fulllastet med cacheutstyr vi helt sikkert ikke får bruk for på denne turen. Klok av skade tar vi med alt, hadde vi lagt igjen noe hadde vi garantert fått bruk for det!

Turen østover går relativt raskt, med noen unntak, ikke bare bare å havne bak tre campingvogner/bobiler i svingene gjennom Hardanger… Vi fikk også tid til et lite stopp for å hilse på Mr.Jacobsen i Eidfjord, men plutselig måtte han ut på tur, så da gikk vår tur videre også. Første cachestopp ble ikke før i Ål, og der var vi lure nok til å la Nüvien vise vei. Det skulle vi ikke gjort. Veien ble smalere og smalere, og til slutt var det ingen vei mer. Så da tok vi over og fant veien selv, det gikk mye bedre!

Vi hadde planlagt et par stopp til, men plutselig fikk jeg varsel fra cachetur.no om at Valdres Amfi var arkivert! Det måtte selvfølgelig sjekkes. Kort tid etter fant vi ut at det var publisert en ny, som ingen hadde logget ennå! Da ble resten av planen skrotet, og vi var plutselig på FTF-jakt! Vi oppdaget etterhvert at cachen var publisert før vi dro hjemmefra, og at vi hadde fått den med oss på Montanaen også. Ikke hver dag man kan skryte av å ha dratt på FTF-jakt 283,3km (i luftlinje) hjemmefra!

Etter det som virket som en liten evighet var vi omsider fremme, og selvfølgelig kjørte det en bil forbi rett ved nullpunkt. Da var jeg nesten sikker på at det var en annen FTF-jeger. Heldigvis kjørte den bare videre, og vi svingte inn på en helt tom plass. Cachen fant vi med en gang, og ingen hadde vært der før oss! Ikke ofte vi er på FTF-jakt lenger, men dette var litt gøy!

FTF-jakta førte til at vi droppet en del av cachene, som igjen førte til at vi kom tidligere frem enn planlagt. Egentlig like greit, da kunne vi slappe av litt også.

Det ble tidlig opp neste dag, for vi hadde planlagt en tur til Dokka for å finne noen kule cacher og prøve oss på Nordsinnitrailen – før Stølseventet. Vi besøkte noen få utvalgte cacher, med mange favorittpoeng. Det ble gjenbesøk på både Hytteliv og Riverside, så Heltinnen også fikk se de. Dokka er helt klart et område med mange aktive geocachere – her er det mye gøy! Før Nordsinnitrailen prøvde vi oss på cachen ved Ulvshus-Bru, det gikk ikke fullt så bra. Etter ganske mye leting måtte vi bare gi opp, og begynne på trailen istedet.

Det startet rimelig tregt, og varmt! Uten aircondition består bilens nedkjølingsanlegg av to vinduer som kan åpnes slik at det blir gjennomtrekk. Når bilen står i ro, og det er vindstille, fungerer det veldig dårlig… Men det tok seg opp etterhvert, veien ble dårligere og vi fant cachene raskere. Noen var direkte vanskelig, men det er bare to vi endte opp med å ikke finne. Den ene kjørte vi forbi, og den andre lette vi ganske lenge etter uten hell. Jeg tror jeg med rimelig stor sikkerhet kan si at de to kommer til å forbli ufunnede for min del. Vi fikk med oss en ekstra cache helt inne ved enden av veien, før vi satt nesa tilbake og mot eventet.

Den øverste biten av veien var den desidert verste, og det var nok muligens her vi fikk ristet oss så mye at det begynte å skje ting under bilen. Når vi kom ned var det diverse lyder som ikke hørte hjemme der! I løpet av hele turen opp møtte vi kun én bil, og det samme gjorde vi på tilbaketuren – men det var andre geocachere på tur!

Når vi fikk kjørt litt var det liten tvil om at det var noe som ikke var helt som det skulle under bilen, nå var det automatisk fotmassasje på passasjersiden! Siden jeg har en bil uten noe som helst ekstrautstyr, var jeg rimelig sikker på at det ikke skulle være slik. Så vi konkluderte ganske raskt med at eksosanlegget ikke var helt friskt lenger. Men det holdt helt til eventet, og når vi kom frem var det allerede mange andre på plass.

Været var upåklagelig, og det var ganske bra oppmøte også. Her var det mange ukjente for oss, alltid kjekt å hilse på nye cachere! Som vanlig på event ble vi sittende lenger enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting – for dette var hyggelig. Det var et riktig så flott event, i fine omgivelser – skal ikke se bort ifra at vi kan dukke opp igjen hvis det arrangeres flere event.

Etter en lang dag satt vi en strek etter eventet, og brukte resten av dagen til å være på besøk. Vi tok oss god tid søndags morgen også, og satt ikke nesa hjemover før rundt 14. Vi fikk også gjort et forsøk på å “binde fast” eksosanlegget, så det ikke skulle slå og banke så mye som det gjorde. Jeg kan ikke skryte på meg så mye av det forsøket selv (takk, Torgeir!), jeg hadde nok med å sitte i bilen for å holde den stabil, så den ikke skulle tippe (det har vi forsøkt før).

Nødfiksen hjalp, lyden roet seg betraktelig. Vi stoppet innom noen cacher på vei ned mot Fagernes, og rundt omkring Leira, før vi satt nesa over Golsfjellet. Det ble et stopp ved GC1G2B6 Ormhamar bru, hvor det var veldig mange mugglere! Tror alle fikk med seg at vi kom, med bråkebilen. Tok litt tid før vi kom til så vi kunne lete etter cachen, men det var et lett funn når vi fikk fri bane. Overraskende lite besøk på en såpass gammel cache!

Vi fant ut at det kunne være passelig å spise på Geilo, eller Ustaoset, så vi kjørte videre uten flere stopp. Men helt uten stopp er vanskelig når man er geocacher, så det ble en liten avstikker innom GC3G68C Trillhus. Når vi var ca. et par meter unna cachen, så skjedde det noe. Jeg kan garantere at naboene ikke sov etterpå i alle fall! Nå var det ikke lenger bare noen ulyder fra eksosanlegget, nå var det fri eksos! Vi stoppet noen meter unna, midtveis i en bakke. Jeg hoppet ut for å ta en titt, og oppdaget raskt at hele greia hang og subbet ned i bakken – det var tydelige spor etter oss. Der stod vi, på en smal vei, midt i en bakke. Helt umulig for evt. andre biler å komme forbi.

Jeg kom bare på en løsning, hele skiten måtte av! Jeg fant frem et par hansker (det var rimelig hett under der, ja), og satt igang med å lirke av festene. De første gikk lett som en lek, men det siste satt alt for godt! Det kom nok noen uhyggelige lyder akkurat da, men vi fikk omsider løsnet det siste festet også. Og da stod jeg der, med hele eksosanlegget i hånda.

Hadde det ikke vært for at deler av det fortsatt er brukende (som katalysatoren f.eks.), så kunne dette blitt en spesiell cache… Nå som bilen igjen var flyttbar dukket neste problem opp – vi kan jo ikke kjøre slik! Og hvordan får vi med oss eksosanlegget? Nå kom det selvfølgelig også en bil imot, så mens Heltinnen ryddet rustrøret ut av veien, trillet jeg ned bakken og inn på en liten lomme på siden av veien. Men hva nå? Kan ikke kjøre slik over fjellet…

Vi fikk bilen tilbake til riksveien, en kjøretur på et par hundre meter bare – og det var helt klart at denne bilen kunne ikke kjøres slik! Helt utrolig at den lille kjerra kan lage så mye lyd! Akkurat som sist helg, ble det nå en telefon til NAF. Men denne gang kunne de hjelpe oss! Litt over en halvtime senere rullet det en NAF-bil inn, og begynte å hekte bilen på. Eksosanlegget ble surret fast på taket – tipper det så rart ut for de som kjørte forbi! Nå begynte det også å regne ganske kraftig, litt lyn og torden fikk vi også med på kjøpet.

Nå bar det i retning Gol igjen, som passasjerer i egen bil. En rimelig spesiel følelse å bare sitte i førersetet, relativt høyt opp, og bare “flyte” bortover langs veien. Vi kom oss omsider til Gol, og fikk parkert bilen utenfor et verksted. Passende nok hang det nye eksosanlegg i vinduet bak der vi parkerte. Etter en stund kom dagens redning, mamma med hennes gamle bil som vi fikk låne hjem (takk!). Middag over fjellet var det bare å glemme nå, så da ble det mat på Gol før vi kjørte hjemover istedet.

Det ble ingen flere cachestopp, men et par stopp måtte vi ha for å holde oss våkne. Vi var ikke hjemme før rett over 02! Litt uvant å sette bilen igjen på andre sia av fjellet, flere hundre kilometer hjemmefra… Men satser på at det ordner seg, vi har i alle fall kommet oss hjem. Spørsmålet nå er om vi noen sinne tør å dra til Dokka igjen…